tirsdag

Nr. 3

Mine damer og herrer — og eventuelle tentaklede lesere av ubestemmelig kjønn:

Vi har, bare bittelitt forsinket, den ubetingede glede av å ønske velkommen til tredje nummer av det venerable blogtidsskrift Knokkelklang. Og ikke bare det, det er vårt mest rikholdige og varierte nummer til dags dato. (Som forøvrig er det skjønne mai, i det 2009. år av vår tidsregning.)

Vi kan by på kunstnerintervju (med bloddryppende film), et vibrerende kapittel av seksualmedisinens historie, konspirasjonsparanoia, nymotens åndelige trender, et portrett av selveste Smultbollen med mugg i ansiktet (aka Fassbinder) og så vel gjendiktet polsk lyrikk som dikt av den rett nok avdøde, men akk så oppegående Von Nebb. Det klinger med andre ord lystig i knokler!

Vi har dessuten gleden av å ønske velkommen et nytt medlem av redaksjonen: Aleksandra Mazurek Søderlind. Og endelig har et eksternt bidrag, av Stein Zahl-Pettersen, klart å komme gjennom vårt kritiske nåløye.

Dessuten vil vi gjerne få gjøre oppmerksom på at vi, i et rent funksjonseksistensielt strukturperspektiv har ... eh, vel, nei, gi blaffen i det. Gi dere i stedet i kast med Knokkelklang nr. 3. Dere vet dere har lyst:


Og innholdet er:

Om å drive gjøn med mørket
Et intervju med Rikke Lundgreen
Av Aleksandra Mazurek Søderlind

Å temme den hysteriske kvinna
Om vandrande livmor og vibratorar i medisinen si teneste
Av Kristian Bjørkelo

Noen er ute etter meg
Eller: Hvorfor konspirasjonsteorier ikke er så gøy allikevel
av Arnfinn Pettersen

Stresset? Tor Lokesen i NIKY har svaret
Alternativt Gjettverk ser nærmere på Yoging
Av Bjørn Are Davidsen

Den humanistiske pornograf
En ode til Reiner Werner Fassbinder
Av Stein Zahl-Pettersen

Evighet: en stemning

"Wieczność: nastrój", av Jan Wroczyński
Gjendiktet av Aleksandra Mazurek Søderlind

En meget dyster fugl
Tre dikt av Von Nebb
Med en introduksjon av Arnfinn Pettersen

_____

3 kommentarer:

Anonym sa...

Det er kjempebra med kritikk av konspirasjonsteorier, men jeg liker ikke når denne kritikken brukes til å pushe ens egen vinklinger på samfunnet eller ens egne politiske dagsorden.

Et grunnleggende premiss for artikkelen er at vi som en hovedregel kan stole på mediene i alle saker. Project Censored, tilknyttet Sonoma State University, California, viser at dette premisset langt fra holder vann: Det finnes en rekke vektige og relevante saker og vinklinger som mediene ikke rapporterer, og det som kan være holdninger som tar høyde for slik kunnskap vil for folk med annen, "standard" kunnskapsbakgrunn fortone seg som paranoia, frykt for innbilte trusler.

Man overser også den historiske konteksten bak f.eks. Stalins paranoia - Sovjetunionen hadde vært gjennom en totalt ødeleggende borgerkrig, og var omringet av fiendtlige land på alle kanter, som beviselig etter beste evne prøvde å destabilisere landet. Dette toppet seg under 2. verdenskrig, der 23 millioner sovjetrussere, 14% av befolkningen, ble drept, med nazistenes antibolsjevisme som ideologisk bakgrunn. Altså, Stalin led neppe av paranoia, som er definert som frykt for en innbilt fiende.

For ordens skyld: Jeg er ikke kommunist (eller høyreekstrem), og mener at Stalin er en av de verste statslederne noensinne.

Arnfinn Pettersen sa...

Nå er det en viss forskjell på paranoia som klinisk diagnose og paranoia som politisk metafor.

Mener du at alle Stalin fikk henrettet for rent fiktive forbrytelser i realiteten var fiender av Sovjet? Paranoia kan også gi seg utslag i at man innbiller seg at ens venner er ens fiender. At man er paranoid betyr ikke, som den gamle vittigheten sier, at man ikke er forfulgt.

Anonym sa...

Det jeg ville frem til var at Sovjetunionen i mellomkrigstiden var så fundamentalt forskjellig fra trygge, koselige Norge at sammenligningen med kontemporære konspirasjonsteorier à la Ertresvåg nødvendigvis halter. Når det gjelder hvor reell trusselen mot Stalins posisjon egentlig var, så vet jeg ikke så mye om det, men det er grunn til å tro at mye var uavklart. Stalins opptreden kan f.eks. ha vært rasjonell sett fra et machiavelliansk synspunkt, men totalt moralsk forkastelig fra et humanistisk ståsted. Man kan alltids anklage en diktator for å opptre brutalt for å klamre seg til makten, men det blir i så fall litt på siden av konspirasjons-temaet.

Hvilket bringer meg til en teori jeg har: Konspirasjonsteorier oppstår når det eksisterer viktige uavklarte spørsmål. Både svært naive folk og svært opplyste folk kan tenkes å sitte på mange uavklarte spørsmål.

Takk for svar, forresten.